Improvisasjon som livskunst

Cool og engasjert jazzlegende

«Ofte går elevene gjennom skolen uten å bli berørte følelsesmessig», sier musikklæreren i tv-ruta. Dette var i 1977. NRK-programmet om mannen het Bassist, komponist og ungdomsskolelærer.

«Jeg prøver å få elevene til å oppleve et eller annet, til å føle at de lever; at de er til», resonnerer han, foran kamera, med armen om kontrabassen.

Men så opplever han – som et merkverdig resultat både av skole og annen opplæring, sier han – at ungdommer som har lært seg å spille stort sett er avhengige av noter. De har sjelden fått øvelse i å finne på noe selv i samspill, å improvisere, som krever både mot, ferdigheter og risikoen for å feile. Redselen for å gjøre feil gjør at de heller holder seg til notene. Dermed mister de noe som kunne styrket både selvfølelse og personlig vekst videre i livet.

En mai-dag i 2025, 53 år senere, møter jeg læreren i Oslo, et par timer før han skal spille konsert med bandet sitt. Stadig like cool. Så spilte han da også bass på Chet Bakers innspilling av My Funny Valentine. Og stadig like engasjert:

– Skolen har endret seg siden 1964, sier han om tida han hadde sin første lærerjobb; men karakterer og konkurranse hindrer fremdeles en mer inkluderende og livgivende skole for alle.

COOL JAZZ: Chet Baker og Bjørn Alterhaug i Ålesund i 1985, da de to sammen med Erling Aksdal var på en tre ukers Norgesturne.

3. juni 2025 fyller Bjørn Alterhaug 80 år. Etter den tid følger flere konserter. Og foredrag, om improvisasjon så vel som om kunsten å undervise. Ingen av delene har gode kår i vår tid, mener han:

– I antikken var improvisasjon, det uforutsette, en sentral kunst i retorikken, spesielt når det gjaldt muntlig kommunikasjon, men den gjelder alle aspekter av livet. Denne erfaringen har dessverre skrinne muligheter i vår vestlige verden, mener Bjørn.

– Dette påvirker også skolene våre. Elevene har følsomme sinn, men når alt de gjør skal måles, mister de også lett trua på seg selv.

– Et karaktersystem kan fungere, sier han, – men det kan også bli et sorterings- og undertrykkelsessystem.

Da Bjørn i 1970, tjuefem år gammel, spilte med den berømte afrikansk- amerikanske tenorsaksofonisten Ben Webster, hadde han på forhånd lyttet mye på mesteren, og gjorde sitt beste på scenen for ham. Men underveis sa Webster: «Bjørn, du spiller bra, men du burde ikke lytte så intenst bare på meg, da mister du deg selv.»

– For meg er musikk noe dypt alvorlig. Musikk er en utvidelse av følelsesliv og intellekt, og kan ikke bare defineres som svarte prikker på et noteark, sier Bjørn, som sjøl, ved pianoet – som komponist – har eltet mange tusen notetegn over arkene.

Komponistene har alltid improvisert, sier han:

– De finner opp ting som de så i ettertid skriver ned som noter, noe som kan kalles «en sakte improvisasjon». Dette rimer godt med hjerneforskningen, som hevder at det i hovedsak er to måter å ta beslutninger på, forklarer han: den ene rask, intuitiv og følelsesmessig, den andre langsommere og logisk.

Men hvordan begynte det – for hans del? Hva traff veslegutten Bjørn, da han som niåring klimpret på sin eldre brors kontrabass?

– Jeg opplevde A-strengens vibrerende lyd, sier han.

– A-strengens vibrerende lyd var en resonans, en gjenlyd, som traff meg som et lynnedslag jeg måtte finne mer ut av.

Denne nysgjerrigheten lever ennå i ham.

BEGYNNELSEN: A-strengens lyd traff guttungen Bjørn som et lynnedslag. Han måtte finne mere ut. Nysgjerrigheten lever ennå i ham. Bildet er fra en konsert i 2023.

Bjørn Alterhaug er professor emeritus i musikkvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han er tildelt Buddy-prisen, Spellemannsprisen, Trøndelag fylkes kulturpris og Kongens fortjenestemedalje.

Han har utgitt mer enn hundre egne verker, og spilt på mange andres utgivelser. Som komponist har han også spesialskrevet en rekke verker i større format, blant annet som Festspillkomponist under Festspillene i Nord-Norge i 1989.

Han er i tillegg en ettertraktet storbandleder, arrangør og foredragsholder.

Og så er han nordlending, opprinnelig. Fra Åga utenfor Mo i Rana.

Men han har ikke bodd i Nord-Norge siden han var cirka 20 år.

Under samtalen vår bemerker jeg at han dog fremdeles stadig snakker urørt nordlandsdialekt.

– Ja ka farsken!

I boka Nordlands Trompet – nordnorsk jazz gjennom 90 år (2010) sier han at svarte musikere har mye til felles med nordlendingene, siden mange av disse «levde i segregerte samfunn, mens vi i Nord-Norge ikke var en del av det øvrige Norge». (…) I Nord-Norge er de muntlige overleveringer viktige. Da kommer de sosiale egenskapene inn, humor og væremåte», utdyper han:

– Sentrale musikere sørpå gledet seg alltid til å dra nordover. Den sosiale dimensjonen i musikkutøvelsen var en helt annen fra Trondheim og nordover.

Da Bjørn forlot Rana, etter fullført gymnas på Mo, dro han nordover til et sted han aldri hadde hørt om før han søkte jobb der som lærer. Det var midt på 1960- tallet, da nordlendinger på jakt etter hybel i Oslo – apropos segregert – rett som det var støtte på annonser av typen «hybel ledig, nordlending uønsket». Og den første grammofonplata med sang på nordnorsk dialekt kom faktisk ikke før i 1974, med protestsangeren Jack Berntsens Bygdevise.

Bjørn skulle til Skrovkjosen i Tysfjord. Skolestua lå i Ulvika, der han straks etter ankomst fikk bruk for sitt improvisatoriske talent.

– Jeg hadde gått på feil buss, og var fremme alt før klokka seks om morgenen. Men det røyk av skorsteinen på et hus, så jeg tok sjansen og banket på. Ei hyggelig eldre dame kom ut, og da jeg hadde presentert meg som den nye læreren i bygda, spurte jeg hvor skolestua var, siden det var der jeg skulle bo, trodde jeg. Men der kunne jeg ikke bo, sa hun, for den brukte de til likhus akkurat da.

Bjørn fikk i stedet bo noen dager hos gammel-læreren, som ga ny-læreren mange gode råd.

Etter året som lærer i Skrovkjosen, dro han til Oslo for å avtjene verneplikten i Garden – før han ett år senere dro til Trondheim for å studere musikk.

Men året i Oslo ble lærerikt så det holdt. Denne tida spilte Bjørn med flere av landets fremste jazzmusikere, blant disse Egil Kapstad, Bjørn Johansen, Karin Krog, Laila Dalseth, Jan Garbarek og Jon Christensen.

Musikken har ført Bjørn til store deler av verden, og han har i løpet av alle disse årene opplevd mange kulturer og ulike folk.

– Det har slått meg, sier han, – hvor grunnleggende liten forskjell det er på folk, uansett hvor de kommer fra, enten det er Ulvika eller Bombay.

Kilder:

Jan Ditlev Hansen: Nordlands Trompet – nordnorsk jazz gjennom 90 år. 2010
Bår Stenvik, Forskerforum: Intervju med Bjørn Alterhaug. 8/1 2025.
Bjørn Alterhaug, Klassekampen: Det uforutsette. Kronikk 24/9 2024.
Bjørn Alterhaug, Klassekampen: Kunsten å improvisere. 14/9 2023.