Lufta er kald, dagslyset svinner foran øynene på oss, og høstens mulm og mørke begynner for alvor å senke seg over åsene. Vi vinker farvel til oktoberbladenes fargespill og dras motvillig over i melankoliens høyborg, november. Mange av oss begynner nå å skue tilbake til sommeren med et lengtende blikk. Vi minnes strandlivets late dager, solfylte balkonger, piknikkpledd og grønt gress mellom tærne. Eller gjør vi egentlig det?
Ifølge den nobelprisvinnende psykologen Daniel Kahneman er det en overhengende fare for at vårt minne om den perfekte sommeren snarere er basert på en sann historie enn en faktisk gjengivelse av virkeligheten. Med dette mener han at det ofte er en viss avstand mellom virkelighetsoppfatningen til det opplevende selvet, som lever i nuet, og det huskende selvet, som er tilbakeskuende. Og her er syndebukken som regel vår tilbakeskuende venn, hukommelsen.
Hukommelsen vår er ikke en pålitelig historieforteller. Den fungerer ikke som et videoopptak som spilles av hver gang vi gjenkaller et minne. I så fall er det kraftig klippet ned til høydepunktene. Det er ikke sånn vi husker. Når vi henter fram noe fra hukommelsen vår, skaper vi bildene av opplevelsen på nytt – litt annerledes hver gang. I så måte ligner prosessen mer på det som skjer når vi genererer et bilde med kunstig intelligens.
SALVADOR DALÍ var en mester i å skape upålitelige bilder av tidens gang. Her illustrert med maleriet Hukommelsens standhaftighet (La persistencia de la memoria).
Når vi i november mimrer tilbake til sommerens glansdager, kan det være fristende å unne seg en reise til varmere strøk. Dette har også Kahneman full forståelse for, men på en litt annen måte enn man kanskje skulle tro. Han mener at en viktig grunn til at vi velger å reise, er minnene vi helst vil sitte igjen med når vi kommer tilbake.
Det opplevende selvet skal tross alt ut på en ganske lang og strabasiøs ferd. Det er mye logistikk og bæring. Ikke minst skal man orientere seg i helt andre normer og regler i en fremmed kultur. Skulle vi etter alt dette ha kommet tilbake tomhendte i minnebanken, er det heller tvilsomt at vi ville lagt ut på reisen i det hele tatt, mener Kahneman. Vi gjør det for minnene og for hva de forteller oss om hvem vi er. Men hva om vi ikke liker minnene våre? Hva om ferien var en flopp?
Ifølge Kahneman har det huskende selvet en tendens til å legge uforholdsmessig stor vekt på de mest intense øyeblikkene og på hvordan en opplevelse avsluttes. Det være seg en ferietur, en film, en sang eller en tekst, for den saks skyld – på godt og vondt.
Du kan ha to fantastiske uker på Bali, en uavbrutt rekke innholdsrike og spennende dager i jungelen. Men hvis en apekatt stjeler bagasjen din den siste dagen, er sjansen stor for at denne opplevelsen overskygger de andre. Og dette går altså begge veier. Du kan ha en skuffende opplevelse av regntunge dager på overfylte strender, men hvis du den siste dagen opplever å få snorkle med en suppeskilpadde i glassklart, blått hav og knallsol, vil du sannsynligvis vurdere det som en fin tur, tross alt.
I håp om at du minnes denne teksten med en god følelse, vil jeg etterlate deg med følgende bilde: Nydusjede føtter i ullsokker, tær som krøller seg i varmen fra peisen, og en dampende kopp kakao mellom hendene.
Kilder:
https://www.forskning.no/hjernen/superhjerner-husker-ogsa-feil/597969
Forelesning av Daniel Khneman(2010):
https://www.youtube.com/watch?v=XgRlrBl-7Yg&t=242s