Fra demokrati til demokratisme

HUSFILOSOF
Philosophy Lofoten

Det er vanlig å hevde at Norge er et politisk høytillitsland. Men de siste OECD-målingene viser at det har vært et vesentlig fall. Det skyldes blant annet at folket i mindre grad erfarer at de blir hørt av politikerne.

Selv om ordet demokrati betyr folkets makt, er det ikke åpenbart at dagens demokratier gir folket opplevelse av makt. En grunn til det er at moderne demokratier typisk inviterer til liten grad av deltagelse. En annen er at de er organiserte gjennom et partisystem som innebærer at de folkevalgte i virkeligheten er valgt av partiene.

Men i tillegg til, og kanskje til grunn for denne utviklingen, ligger det et annet forhold. Når forsvarsministeren i sin årlige tale for Oslo militære samfunn fant det betimelig å advare mot å lytte til navngitte podcastverter er ikke det tilfeldig. En ting er at dette, slik jurist Benedicte Moltumyr Høgberg har påpekt, rettslig sett er problematisk, all den tid myndigheter har en plikt etter Grunnlovens paragraf 100 å sørge for en åpen og opplyst samtale. Men når det allikevel blir gjort er det verdt å merke seg at det springer ut av krefter som er dypt forankret i det moderne demokratiet – nemlig en vedvarende mistenksomhet rettet mot folkets ytringer, og spesielt de som utfordrer etablerte politiske standpunkter. I dette konkrete tilfellet handlet det om alternative synspunkter på krigen i Ukraina.

Toleranseidealet fra opplysningstiden, ofte tilskrevet Voltaire, om at «jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død kjempe for din rett til å si det», stikker ikke nødvendigvis så dypt – selv om fri meningsutveksling og konkurrerende synspunkter er selve essensen i et demokrati og en beskyttelse mot totalitære tendenser.

I økende grad blir slike ytringer oppfattet som trusler mot demokratiet. Det er til og med de som mener at ytringsfriheten må begrenses for å verne om demokratiet.

I boken The Ideology of Democratism omtaler Emile Finley denne posisjonen som demokratisme. Slik hun ser det er demokratismen noe helt annet enn et demokrati, det er en ideologi som i praksis innebærer et elitestyre som ignorerer reell folkevilje.

PROBLEMATISK når en norsk statsråd advarer mot ytringer, mener kronikkforfatter Einar Øverenget. Viser dette at vi er på vei fra demokrati til demokratisme? Foto: Wikimedia Commons

Mistenksomheten mot at folkets vilje skal være styrende går langt tilbake i tid. Selv om de antikke grekerne er kjent for å lansere det første demokratiet, var for eksempel filosofen Platon svært skeptisk til denne styreformen. Mennesket er nok i besittelse av en rasjonell sjel som setter det i stand til å styre seg selv, men de aller fleste aktualiserer dessverre ikke denne iboende rasjonaliteten. Denne tanken forfølger ideen om demokratiet, og når det igjen lanseres som styreform skjer det gjennom en bestemt forståelse av hva folkeviljen handler om. Sant nok, menneskets evne til å styre seg selv betraktes fortsatt som et grunnlag for demokratiet, men denne autonomien anses som så besudlet av fordommer, historie, tradisjon og levd liv at den må renses.

Slik Finley ser det står Rousseaus begrep om allmennviljen sentralt i den sammenheng. Denne ideelle folkeviljen skiller seg fra alles vilje ved at den fremtrer i en slags ren form.

Den er nettopp ikke en sum av alles vilje. Det er en slags ideell størrelse frigjort fra levd liv. Det er den viljen som er igjen når folket frigjøres fra historie, tradisjon, familie og konkrete fellesskap. Det er den viljen som står igjen når hver borger har kastet av seg sine erfaringer, interesser og fordommer, og helt og holdent gjort seg fri fra seg selv.

I den grad mennesket betraktes som forankret så er det som en global innbygger. Det er fra ingenstedshen – det tilhører ingen tid og intet sted. Det er et vesen fri fra kultur og historie. Det er en autonomi uten anker, kun forankret i seg selv. Men denne radikale frigjøringen fra eget ståsted er ikke folk i stand til å oppnå på egen hånd. De må ha hjelp – og det er her politikerklassen finner sitt kall. Politikk, i demokratismens ånd, handler dermed ikke om å lytte til folket, men snarere om å fortelle folket hva som er i deres interesse – og det er ikke så sjelden helt diametralt motsatt av hva folk selv gir uttrykk for. Demokratisme blir en styreform der ekte demokrati defineres som en idealisert folkevilje som overprøver folks faktiske ønsker.

Ifølge Finley er demokratismens foretrukne overbevisningsverktøy derfor forskjellige grader av propaganda og sensur, snarere enn åpen debatt. Det er ingen grunn til å forsøke å overbevise folket ved hjelp av argumenter – det er mer effektivt å legge til rette for meningsendring uten å invitere inn motargumenter.

Men siden politikerklassen også består av mennesker med konkrete liv og interesser oppstår det nødvendigvis en problemstilling. I motsetning til hva som gjelder i Platons idealstat, der de som styrer er underlagt strenge regler nettopp for å unngå korrupsjon, nepotisme og egen vinning – så er det ingen regler som hindrer dagens politikere å ha privat eiendom og egne familier.

Så hvem skal frigjøre denne klassen fra sine interesser?

Kronikken er tidligere publisert i Klassekampen.