Evas mesterverk
Filmen bringer oss tett på naturen og tett på grunnleggende menneskelige spørsmål, skriver hovedjuryen i filmfestivalen AFO i Tsjekkia om Smile og Vinke. I Paris ble den kåret til beste dokumentarfilm.
Og så blir det visning i Svolvær kino under Filosofidagen i Lofoten 28. august 2026, med filmskaperen sjøl, Eva Charlotte Nilsen, til stede. (1)
– Smile og Vinke oppsto i fjæra, akkurat som livet på jorda, sier hun om filmideens opprinnelse.
Filmskaperen i fjæra på Vinje.
Eva pleier å vandre på stranda der hun bor, på Vinje i Bø i Vesterålen. For noen år siden begynte hun å legge merke til noen vakre skall i tørrtanga øverst i fjæra.
– Skallene viste seg å være skjeletter til sjømus. Det er et dyr nesten ingen har sett og ingen vet noe om. På folkemunne ble den kalt Jomfru Marias nålepute.
Scene fra filmen Smile og Vinke: Sjømus på stranda, et dyr nesten ingen har sett.
Vakre skall i tanga. Skjelettet av sjømus, på folkemunne Jomfru Marias nålepute.
– De er usedvanlig vakre. De er så skjøre. Jeg føler jeg må beskytte dem, og jeg er blitt veldig glad i dem, sier hun. (2)
– Jeg ble nysgjerrig, og ideen om å filme og formidle vokste frem. Plutselig lengtet jeg tilbake til mitt gamle yrke.
Eva er fra Oslo, født i 1945. Hun er utdannet filmfotograf og klipper fra NRKs egen filmskole på 1960-tallet.
Etter ei tid som ansatt i NRK i Oslo, valgte hun og mannen Erik Bugge å flytte til Nord-Norge i 1973, nærmere bestemt Sortland. Derfra jobbet hun frilans med radioprogram for NRK Nordland, og så bygget hun opp et underkontor for Vesterålen der hun ble fast ansatt i 1978. Der lagde hun radio fra allehånde arbeidsplasser, til lands og vanns; om naturen og kulturlivet.
– Dette er en av de beste måtene å bli kjent med et lokalsamfunn på, sier Eva, som siden den gang har elsket å leve i Nord-Norge.
Hun tok også på seg enkelte oppdrag for andre, og fotograferte blant annet filmen «Det var en gang et fiskevær» om det fraflytta fiskeværet Nyksund i Vesterålen.
Etter noen år ble hun lei av å lage nyheter for lokalsendingen, og i 1986 tok hun spranget og startet sitt eget filmproduksjonsselskap, Rampelys as.
– Jeg er jo egentlig filmfotograf, men har brukt mesteparten av mitt liv på å formidle billedspill med stills og tekst for museer over hele landet, sier hun.
Blant annet om Edvard Grieg, med tittelen I all fortrolighet, som hun vant pris for i Munchen.
Men under vandringene på sanden – under observasjonene av alt havet som kaster inn på stranda, og alle de små og anonyme vesenene som lever der – ble altså filmlengselen for sterk:
– Jeg kjøpte meg nytt kamera, og begynte vandringene på stranda og i vannet. Jeg levde i en symbiose mellom bilder, lyd, research og skriving.
Men det gikk lenge før Eva skjønte at hun faktisk holdt på med et personlig filmprosjekt.
– Det er ikke så lett å sette ord på hva dette egentlig handlet om. Det er litt altomfattende, liv og død, sier hun.
– Etter hvert som jeg filmet på stranda, merket jeg at min egen livsfortelling trengte seg på, og at jeg ga etter, slik at det også ble en fortelling om det som står igjen når noe blir borte. Det var da jeg aksepterte at fortellingen om min far måtte med i filmen. Det hadde jeg opprinnelig ikke tenkt.
Sammen med mamma. Vesle Eva smiler og vinker til kamera.
Faren til Eva, Hans Jacob Nilsen, var skuespiller og regissør, og senere teatersjef ved Det Norske Teateret og en periode ved Den Nasjonale Scene i Bergen.
Med grepet om å trekke inn faren, veves også opptak fra Evas barndom inn i filmfortellingen, noe som hylles av juryen for filmfestivalen L’Europe autour de l’Europe i Paris, der Smile og Vinke vant prisen for beste dokumentarfilm 2023:
«På 57 minutter presenterer Eva Charlotte Nilsen en film som er både personlig og universell. Ved å bruke Norskehavet og kysten som sitt lerret, dykker hun ned i en personlig reise, noen ganger dyster, om tap av kjærlighet. Ved å blande arkivmateriale fra barndommen med fremragende bilder av norsk landskap, skaper Nilsen en film av barskhet og skjønnhet. Et dikt.», skriver juryen.
På Orknøyene ble filmen vist i ei kirke. Ved utgangen var det satt opp kurver nummerert fra 1 til 5, som folk etter forestillingen kunne legge pingpong-baller oppi til bedømmelse, ala terningkast. 5-kurven gikk full, men der var det også lagt en papirlapp. Der sto det: «Fantastisk – denne filmen tar jeg med meg til himmelen».
Under dokumentarfilmfestivalen i Volda, som drives av studenter, fortalte lederen at ungdommene var sterkt berørte. «Filmen går inn i kroppen», beskrev hun.
Forfatteren Lars Saabye Christensen beskriver filmen som «usedvanlig vakker og bevegende».
Musiker og forfatter Ola Bremnes mener den «er poetisk og personlig magi».
Smile og Vinke hadde verdenspremiere under Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) i 2022, der den var åpningsfilm for programmet Film fra Nord. I festivalprogrammet omtales Eva som «en institusjon i nordnorsk film», og som «nordnorsk films førstedame». Nevnt er også at hun har stått på for å bedre hverdagen for filmskapere i nord, blant annet som filmfaglig direktør i Nordnorsk filmsenter (2008-2012).
Eva Charlotte Nilsen foran et veggbilde i Kultursalen i Bø. Hennes prisbelønnede film, Smile og Vinke, skal vises under Filosofidagen i Lofoten. Foto: Christoph Bouvier.
Da hun først bestemte seg satse på Smile og Vinke, la hun også all sin utdannelse og erfaring i arbeidet. Hun gjorde alt sjøl, så langt det var mulig: manus, regi, fotografering, kommentar osv. – bare ikke musikken. I omtalen av Smile og Vinke i TIFF-programmet, står det til sist: «Maja Bugge står for den sterke filmmusikken». Maja er Evas datter.
– Så hva nå, Eva, blir det flere filmer?
– Jeg vil gjerne lage noe mer. Men jeg vet ikke helt hva det skal være. Jeg går fortsatt i fjæra og leter, jeg har oppdaget noen utrolig vakre levende individer som jeg finner ved fullmåne. Det er litt magisk.
– Men jeg ser også forandringer i naturen siden Smile og Vinke ble filmet. Mange av mine gledesfylte dyrevenner er borte. Jeg savner vipa, rødstilken og silanda, som drev med nattlig kurtise i tussmørket… Nei det å prøve og finansiere en ny film frister ikke helt. Jeg må iallfall komme opp med en veldig god historie.
Evas favorittfilmer
– Hva er din favorittfilm?
– Vanskelig spørsmål, det kommer jo an på hvilken livsfase jeg har vært i, sier Eva, og gir oss ei liste med flere filmer, den første fra 1957, da hun var 12 år: Ni liv av Arne Skouen med Jack Fjeldstad i hovedrollen.
– Dette var min største filmopplevelse som barn. Fjeldstad var familievenn og gjorde et sterkt inntrykk på et følsomt barnesinn i rollen som Jan Baalsrud, svømmende mellom isflak og skjærende av seg tærne.
På vei mot livet av Francois Truffaut. Fransk ungdomsdrama fra 1959.
Kes av Ken Loach. Britisk spillefilm fra 1969.
– Jeg vil også nevne hans radikale arbeiderklassedramaer på 1960-tallet. Han er jo en stor inspirasjon med fortsatt spillefilmregi i en alder av 89 år.
Her har du ditt liv – svensk drama fra 1966 av Jan Troell.
– Troell er en filmskaper som alltid gjør inntrykk. Han er jo fotograf med et sterkt poetisk filmspråk, som lager både fiksjon og dokumentar. Denne er en filmatisering av Eyvind Johnsons romaner.
The heart of a dog av Laurie Anderson. Amerikansk prisbelønnet dokumentar fra 2015 (om multikunstneren Andersons avdøde hund Lolabelle).
– Denne gjorde sterkt inntrykk på meg, og var nok hovedinspirasjonen til at jeg satte i gang med Smile og Vinke.
Noter:
1: Filosofidagen arrangeres årlig siste fredagen i august i Vågan i Lofoten av Filosofilandskap Lofoten.
2: Bladet Vesterålen, reportasje 28. august 2020.
Kilder:
Filmskaper Karl Emil Rikardsen, egne intervjuer.