Håpet før fløyta går
Når er en fotballkamp på sitt mest spennende? Er det når underdogen leder med ett mål? Når keeperen sendes i angrep i sluttminuttene?
Eller, gud forby, når begge lag føler pulsen øke for hvert nådeløse sekund som går i påvente av den avgjørende straffen etter ekstraomgangene?
Skal vi se på det med Jean-Paul Sartres (1905–1980) briller, er det ingen av delene, hvis man går med på premisset om at fotballkampen fungerer som en metafor for livet selv – noe jeg, i disse VM-tider, synes man både bør og skal.
I Sartres eksistensialisme hevder han at mennesket ikke er skapt med et på forhånd gitt vesen eller en fast natur, men at hvert menneske gjennom sin livsførsel «skaper» sin egen natur. Potensialet i dette mennesket, før det i det hele tatt har tatt sitt første åndedrag, er både grenseløst, kollåpent og maksimalt. Det kan utrette og bli hva som helst. Ingen valg er tatt. Ingen tanker er tenkt. Og, ikke minst, ingen frispark er skrudd rundt muren og inn i krysset bak Frankrikes Mike Maignan.
FOTBALLKAMPEN er en metafor for livet selv, mener artikkelforfatteren, når han betrakter VM med den franske filosofen Sartres (1905-1980) briller. Her Sartre under en demonstrasjon mot rasisme i 1971. Foto: Michel Ginfrey / Sygma via Getty Images
Det endeløse potensialet som ligger i en uspilt fotballkamp er ikke bare uhorvelig spennende; i møte med de største kontrastene under årets VM kan det være direkte rørende. Tenk Tyskland–Curaçao eller Portugal–Usbekistan. Før disse kampene ble spilt, fantes det fortsatt en uforløst teoretisk mulighet for at Curaçao og Usbekistan skulle sjokkere hele fotballverdenen med en seier. Se for deg de elleville tribunescenene, gatefestene og gledestårene i de tusen hjem.
Med dette parallelle universet i bakhodet kan man også hevde at muligheten for et mirakel er størst hos de svakeste lagene i årets VM. Hverken Tyskland eller Portugal utrettet noen utrolig bragd eller skapte historiske øyeblikk ved å vinne 7–1 og 5–0. Det var forventet. Det var kjedelig. Det ene målet til Curaçao skapte større bølger enn Tysklands syv.
I HÅPET før fløyta går, fins den dirrende eksistensielle angsten, skriver Sigve Kvitvik – skjønt neppe med tanke på dommerne, her norske Espen Eskås, som debuterer under VM 26 med å dømme Uruguay-Kapp Verde. Foto: Mats Torbergssen / nrk.no (se lenke)
En svært underholdende legemliggjøring av denne tanken finner man i den oscarvinnende filmen Everything Everywhere All at Once (2022). Her møter vi karakteren Evelyn Quan Wang, som blir bevisst sin egen eksistens i et uendelig antall parallelle universer – universer som alle er i ferd med å kollapse under nihilismens kalde klo.
Bare hun kan redde verden fra total undergang. Men hvorfor akkurat hun?
Jo, fordi vi møter Evelyn i det verst tenkelige utfallet av alle hennes parallelle liv, inkludert ett hvor menneskefingre har blitt til pølser. Alle de andre versjonene av henne selv har realisert langt mer av sitt potensial. Nettopp derfor er det Evelyn, hun som tilsynelatende har mislyktes mest, som også sitter igjen med flest uutforskede muligheter. Ingen av de andre versjonene kan måle seg med hvor lite hun har fått ut av livet sitt. Og nettopp derfor er det bare hun som kan redde verden.
Slik kan man også se på fotball-VM: med et uendelig håp om at den største underdogen skal sjokkere en hel verden og til slutt løfte den gullforgylte pokalen.
Denne muligheten forsvinner så snart kampene er spilt, og man bare sitter igjen med et tørt resultat på en tavle.
La oss heller leve i den dirrende eksistensielle angsten som finnes i håpet før fløyta går.
Heia Norge!
Kilder
https://snl.no/eksistens_-_filosofi
https://www.nrk.no/sport/vm-start-for-eskas_-skal-domme-uruguay_kapp-verde-1.17927725