Kan vi redde fri vilje?

Oldtidens vitenskapsmenn var prester, matematikere, ingeniører, filosofer og fysikere, alt i ett. En type folk som bar rundt på nysgjerrighet, og foldet den ut i alle retninger.

I dagens praksis er vi mer spesialiserte, men filosofien henger fortsatt igjen i alle fagfelt. Et tema helt i skjæringspunktet mellom filosofi og fysikk er fri vilje.

Universet som et biljardbord

Se for deg et biljardbord som en forenklet forestilling av universet. Du slår i den hvite kula, og vi “fryser” bildet rett før den hvite kula treffer tuppen av trekanten med baller. Hva skjer så? Hvis en allmektig enhet vet nøyaktig posisjon på alle ballene, nøyaktig snurr, nøyaktig hastighet, dimensjonene på bordet, ytre faktorer som vind, fukt og alt mer, så blir det ingen overraskelse. Fra klassisk fysikk kan man vite alt som kommer til å skje, så lenge man vet alle parameterne. En allmektig enhet kan vite på forhånd at ingen av kulene kommer til å treffe ei lomme, og skuddet går til kameraten din. Dette kalles determinisme, og betyr at alt som kan skje, skjer av en bestemt årsak. Se igjen for deg at kroppen din, helt inn til hjernen, er laget av mange biljardkuler. Er det også forutbestemt akkurat hvordan du kommer til å slå?

Den probabilistiske revolusjon

Fra femtenhundretallet og frem til tidlig nittenhundretallet dominerte det deterministiske verdensbildet vår beskrivelse av virkeligheten, beskrevet gjennom klassisk fysikk og Newtons teori for bevegelse og krefter. Dette ble generalisert ytterligere av Hamilton, Euler og Lagrange som formulerte samme teori om funksjon av energi - posisjon og fart - i stedet for krefter. Med dette var fri vilje i teorien død. Om alt var som det ble beskrevet der, så var alt vi gjorde forutbestemt, ut i fra fart, posisjon og forhold rundt skapelsen av universet.

På nittenhundretallet kom derimot en annen teori som skulle slå klassisk mekanikk ned fra tronen, og være den beskrivende teorien for vårt nåværende paradigme - kvantemekanikken. Her har ingenting en bestemt posisjon eller fart, men beskrives gjennom en sannsynlighetsfordeling, kalt bølgefunksjonen. Først ved måling av en egenskap kan vi fastslå noe om den med sikkerhet. Måling er ikke en rent enkel ting i seg selv, som vi har skrevet om tidligere. På et helt fundamentalt nivå er naturen tilfeldig, og ikke forutbestemt. Vi er reddet! Men er tilfeldighet det samme som genuin fri vilje?

EN DETERMINISTISK Sir Isaac Newton, foreviget av Godfrey Kneller i 1702. (Wikimedia commons)

Hvordan tolke tilfeldigheten?

Hvis du står på butikken og ser på to produkter og velger det ene, så var dette enten forutbestemt ved skapelsestidspunktet, eller så var det en tilfeldig prosess i atomene dine som gjorde at det ene skjedde og ikke det andre. På sett og vis kan det nesten sammenlignes med åndelig intervensjon. Det ville vi ikke kalt fri vilje. Så, kan vi likevel si at vi har fri vilje bare på grunn av tilfeldigheter?

Egosentriske som vi mennesker er ønsker vi gjerne å kunne ha kontroll og påvirkning over valgene våre, og vite at det var jeg-et som avgjorde, og ikke bølgefunksjonen til et elektron i kroppen vår. I andre tolkninger av kvantefysikk oppstår også samme problemet. I mange-verden tolkningen skjer alle muligheter, men på hver sin “gren” av et tre. Her er det ingen tilfeldig kollaps av bølgefunksjonen, alle blir med videre, men kun en blir med videre med deg-et i denne verden, og vi er tilbake til tilfelfigheter. I pilotbølge-tolkningen av kvantemekanikk er vi faktisk tilbake til en deterministisk teori, og vi har i hvert fall ikke fri vilje. 

Så er kanskje alle fysiske prosesser i kroppen din på et fundamentalt nivå kvantemekaniske, og tilfeldige. Men de valgene vi tar, drevet av ansvar, moral og verdier er ikke noe vi har klart å beskrive kvantemekanisk. Kanskje er det fortsatt rom for fri vilje i både et forutbestemt og et kaotisk univers. Men til tross for at kvantemekanikken i sin mest vanlige tolkning fjerner det deterministiske hinderet, er den likevel ikke noe som foreløpig kan garantere at vi faktisk har fri vilje.