Tenkning, terror og det totalitære
HUSFILOSOF
Philosophy Lofoten
I disse dager utgis min bok om Hannah Arendt på nytt. Den ble første gang utgitt høsten 2001, bare noen uker før 11. september og en terrorhandling som rystet verden. Siden den tid har terror, kriser, kriger, økonomiske omveltninger, og, ikke minst, ny teknologi gitt Arendts tanker en enda mer presserende relevans enn jeg så for meg den gang.
Et sentralt fenomen i Arendts tenkning er fremveksten av den totalitære ideologien, som også var tydelig til stede i det livet hun levde. For å forstå det begrepet må vi skille det fra det autoritære. Begge har blitt forstått som motpoler til demokratiet, men der hvor den autoritære despoten hersker over befolkningen med de voldsmidler han har til rådighet, hevder Arendt at det totalitære er en kraft som styrer gjennom befolkningen. Den etablerer en konstant alarmtilstand som får befolkningen selv til å ønske mindre frihet og mer kontroll. Problemet med totalitarismen er at selv om den representerer et enda større angrep på menneskelig frihet og demokrati enn det autoritære styresettet, vil den også kunne utfolde seg innenfor rammen av demokrati og ytringsfrihet.
Når sosiale medier etablerer seg som den nye infrastrukturen for meningsutveksling, kan flere ta ordet, men under ytringsfrihetens overflate truer konformiteten, lydigheten og selvsensuren så vel som politisk løgn, manipulasjon og strategisk bruk av narrativer. Innenfor et demokratisk system kan makten benytte løgn, ikke for å få mennesker til å tro på noe som ikke er sant, men for at de ikke lenger skal tro på noe som helst. Mennesker som oppgir sannheten som rettesnor, er langt lettere å kontrollere.
Det er en totalitær understrøm som truer demokratiet innefra, og Arendt advarte mot denne 50 år før sosiale medier så dagens lys. Men i vår digitale tidsalder ser vi nå hvordan teknologi, som opprinnelig skulle fremme åpenhet og dialog, også kan brukes til å manipulere, kontrollere og fragmentere offentligheten. Kritisk tenkning og individualitet erstattes av gruppetilhørighet. Frihet slår over i ufrihet og toleranse i intoleranse. Vi ser konturene av et samfunn med økende kontroll, og en risiko for å få en politikk som i stedet for å kjempe for frihet, ønsker å innskrenke den.
I en verden der det sosiale dominerer og det individuelle uttrykket skrumper inn, vil menneskene fortsatt være i stand til å tenke selv og ta sine valg – men de vil aldri komme på tanken å gjøre det. Konformitet og gruppetilhørighet har en tendens til å overvinne rasjonelle argumenter, og når våre politikere begynner å ta til seg den innsikten, blir de farlige for oss.
TANKELØSHET var nok til å forårsake radikal og umenneskelig ondskap, slik Hannah Arendt så det. Foto: Barbara Niggl Radloff / Wikimedia Commons
Men teknologien stopper ikke med de sosiale mediene. I dag er vi ikke bare sterkt påvirket av gruppen, men vi er også i ferd med å outsource vår egen tenkeevne til KI. Arendt står veldig tydelig i en humanistisk tradisjon som vektlegger tenkning og selvbestemmelse som det egenartede ved mennesket. Vi henger selve tanken om menneskets egenverdi på den autonomien.
Men om vi overlater tenkningen til algoritmene og lar maskinene overta vår autonomi, forsvinner kanskje også grunnlaget for at folket skal ha makt, for demos kratos. Er i så fall dette banebrytende fremskrittet i ferd med å gjøre oss overflødige? Hva skal vi i så fall gjøre med alle disse overflødige menneskene?
I sin analyse av ondskap introduserer Arendt et nytt perspektiv – nemlig den banale ondskapen. Radikal og umenneskelig ondskap krever verken radikalt onde mennesker eller umenneskelighet. Slik Arendt så det, holder det med tankeløshet; med mennesker som ikke lenger betrakter seg som ansvarlige og som opplever seg selv like overflødige som sine ofre.
Når Arendt beskriver den totalitarismen som manifesterte seg med Hitler, Stalin og Maos regimer rundt midten av 1900-tallet, introduserer hun imidlertid ikke krefter som virker utenfor eller i opposisjon til en moderne verden tuftet på vitenskap og demokrati. Snarere peker hun på understrømmer som virker innenfor denne tradisjonen.
Kontroll har stått sentralt i den moderne verden. Mennesket skulle frigjøre seg og etablere sin egen autonomi ved å skaffe seg kunnskap som gir kontroll. Det handler ikke minst om evnen til å predikere, til å forutsi hva som kommer til å skje, i fremtiden. Det er en form for kontroll som tradisjonelt har vært tilskrevet Gud. Gjennom utviklingen av den moderne vitenskapen så man imidlertid konturene av en slik kontroll tilgjengelig for mennesket. Men ønsket om å predikere utfall har liten aksept for den uforutsigbarheten som følger av menneskets frihet, og det ga næring til en utvikling som i praksis ikke gir rom for frihet.
Og kanskje ser vi dette utfolde seg nå. Ikke gjennom åpenbart brutale regimer som fortsatt bærer med seg autoritære trekk, men gjennom rendyrkede totalitære systemer der teknologien muliggjør en så sterk grad av kontroll at individets selvbestemmelse og samvittighet kanskje ikke lenger verken er ønskelig eller mulig.
Arendt løfter frem betydningen av en kritisk sans som utfordrer enhver ideologi, også den moderne ideologien om frigjøring og kontroll: Den kan munne ut i en totalitær lengsel, en lengsel etter å befri seg fra seg selv og etablere et menneskelignende fellesskap som ikke lenger har plass til mennesker.
Menneskets oppgave er ikke å etablere det utopiske lykkelandet, det er å utfordre de som forsøker å gjøre det, og som er dømt til å skape et helvete.